TAKSKIFER

Takskifer er vakkert, varig og vedlikeholdsfritt. Flottere blir det ikke!

Våre tre standard formater:

Skifer, finkornet laminert (skifrig) bergart. Leirsedimenter vil ved diagenese (herding) danne leirskifere eller alunskifere. Ved metamorfose (trykkpåvirkning og temperaturøkning) vil kornstørrelsen øke, og det oppstår fyllitter og glimmerskifere, eller generelt krystallinske skifere, som inneholder parallell-orienterte flak av kloritt og glimmer. Kvartsskifere kan være pressede kvartsitter eller feltspatførende sandsteiner (sparagmitter).

Skifertak, tak tekket med skifer av forskjellige form og type. Skifertak har lange tradisjoner i Norge, særlig i områder med skiferforekomst. Skifertak er svært holdbare og har igjen begynt å bli et populært taktekkingsmateriale. Den enkleste formen er tekking med villskifer. Dette er naturlige skiferstykker hvor formen varierer sterkt. Nå brukes mest skifer formet som rektangler eller lappheller. Lapphellene er avrundete i nederkant og smalner oppover.

Raade, Gunnar. (2009, 14. februar). Skifer. I Store norske leksikon. 

Takskifer er en gammel og god måte å tekke tak på, og har lang holdbarhet. Gode takskifer vil derfor kunne ligge i mer enn hundre år med et minimum av ettersyn.

Skiferen finnes i flere former. Lappheller eller ruteskifer er mest vanlig. I eldre tid var det vanig å bruke skifer i ubearbidet form.
Skiferen er oftest grålig i fargen, men finnes i ulike valører.
For å finne ut om skifersteinen er av god kvalitet, hard, kan man slå på den, gjerne med et stykke hardt tre. Skiferen skal ha god hard klang, ikke dump eller matt. En dump eller matt lyd kan indikere at steinen er porøs, og derfor lett kan brekkes.
Skiferstein, uavhengig av type, sorteres i tykkelser før den legges. Den tykkeste legges nederst mot takfoten, og den tynneste legges lengst mot mønet. Det er vanlig å dele skiferstein inn i fire tykkelser.

Skifersteinen ble opprinnelig lagt rett på troet. I dag blir den vanligvis lagt på trelekter.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi